Kreft.

For et jævlig ord, kreft er for mange lik døden. Kreft. Det er et jævlig skummelt ord, jeg får rett å slett frysninger langt ned på ryggen. Det er et helt for jævlig ord, et ord som blir brent inn i hjernen din fra du sitter i bleia, kreft er farlig, FARLIG farlig. Folk dør av det, hver eneste dag.
Men hva med de som må leve med diagnosen, de som bare venter på å dø? Hva med de, skal de bare sette seg ned, gi opp å si; jeg dør jeg for jeg har kreft.
Noen ganger må man ta løpeskoa og hagla fatt å kjempe litt, kjempe litt mot sykdommen som andre viker unna. men da trenger man hjelp fra de rundt seg. Kreft er ikke smittsomt, det er ikke sånn at når man er i samme rom som en som har diagnosen så kan man få "det". "det" er ofte et erstatningsord for kreft. "hun har fått det" sier de stille, det viskes i kroker.

Ikke alle dør, mange overlever også, det kommer totalt ann på hvor tidlig man finner det ut, og hvilken type kreft man får. Jeg kjenner folk som skal reise jorda rundt for å få sine kjære friske. Jeg beundrer de. Jeg er redd jeg også, redd for hva som kan skje med de rundt meg. Livredd.
Men jeg veit du vil klare deg Tove, fordi du er så utrolig sterk, og det er så utrolig mange rundt deg som vil gjøre alt for at du skal bli frisk. Jeg bare veit det. Jeg er redd jeg også. Men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å være sterk for deg! Og være der for deg og dine.

Marthe, hvis du leser, send meg en melding hvis du vil prate.. Jeg har all tid til deg.