?

Hva skal man gjøre?
Når de nærmeste personene i livet ditt skyver deg fra dem.
Når det du hadde er borte.
Kanskje ikke helt borte, men fraværende og ikke så tilstede som det en gang var.

Hva gjør man når man står på kanten av noe, en vending i livet.

Og man kommer ingen vei. Du vil snu tilbake i tid.. Du vil at ting skal bli som det var det trygge, gamle og gode.
At framtiden virker håpløs og ensom.

At du ikke vil at fremtiden skal komme fordi det eneste du ser der er et stort, svart, ensomt, tomrom.
Jeg kan ikke puste lenger. Lungene mine har snørpet seg sammen som en tom ballong med hull i.



Du har snudd ryggen til meg å går sakte fra meg.
Alt du venter på at jeg skal gi opp å løpe, at jeg ikke skal rope navnet ditt mer.
Jeg føler at jeg løper, i en skog i skumringen, at jeg ikke finner lyset. Det er ikke der.
Bare du, som går, mens jeg løper etter og får hverken skriki eller pusta.


Jeg skriker inni meg nå.
Men du snur deg ikke. Du bare går. Målbevisst fremmover. Uten å se deg tilbake.

Jeg føler jeg er fanget under isen. Du står over meg, jeg ser skoene dine i isen, ser ikke ned. Uansett hvor mye jeg banker, på isen, du står over meg.




Se meg, hjelp meg, snu deg. Før jeg drukner i det svarte vannet.

DETTA SKREIV JEG FØR! FØR. DET BLE SLUTT..